onsdag 7. januar 2009

Vitne - Underet i Rwanda

Immaculée Ilibagiza mistet foreldrene og to brødre i tutsimassakren i Rwanda. Selv ble hun reddet ved å gjemme seg på et halvannen kvadratmeter stort bad. Tre måneder tilbragte hun der sammen med sju andre kvinner, hele tiden i konstant redsel for å bli oppdaget og drept.

Beskrivelsene av hva som skjedde i Rwanda på begynnelsen av 1990-tallet i boka "Vitne" er helt forferdelige. Her hører vi om hutuer som regelrett slaktet naboer og venner som var tutsier. Det var en vold og tankegang som er totalt uforståelig. Boka beskriver en virkelighet som er fryktinngytende.

Men samtidig gir boka et enestående vitnesbyrd om viljen til tilgivelse, om hvordan det er mulig å leve videre en slik opplevelse. Forfatteren forteller inngående om hvordan hun, midt i all lidelsen og usikkerheten, søkte Gud.

Det er hjerteskjærende historier på nesten hver side av boka. Jeg siterer fra s. 125 og 126, der Ilibagiza sitter innestengt uten mulighet til å gjøre noe:

"En natt hørte jeg rop og skrik like ved huset, tett fulgt av spedbarnsgråd. Morderne måtte ha drept moren og latt ungen ligge igjen for å dø.

Barnet gråt hele natten. I morgentimene ble gråten svakere og mer sporadisk, og da kvelden kom, var det helt stille. Jeg hørte hunder knurre like ved, og grøsset ved tanken på hvordan barnet hadde dødd.

Jeg ba Gud ta imot sjelen til det uskyldige barnet - før jeg spurte Ham:
Hvordan kan jeg tilgi noen som gjør noe sånt mot et spedbarn?

Svaret lød like tydelig som om Gud og jeg skulle ha sittet i samme rom og snakket sammen:
Dere er alle mine barn - og det spedbarnet er hos meg nå.

Det var slik en enkel setning. Dere er alle mine barn... Men i all sin enkelhet var setningen svaret på alle bønnene jeg hadde fortapt meg i de siste dagene.

Morderne var som barn. Ja, de var barbariske skapninger som måtte straffes hardt for det de hadde gjort, men de var fortsatt barn. ... Og barn kunne jeg tilgi, selv om det var tungt og vanskelig - spesielt fordi disse barna prøvde å drepe meg.
...

Så der og da - mens jeg tviholdt på pappas rosenkrans - ba jeg om at mordernes synder måtte bli tilgitt. ...
Kjære Gud, hjelp meg!

Og igjen hørte jeg stemmen Hans:
Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør."

Boka til Immaculée Ilibagiza er en enestående beretning om lidelse og elendighet. Men den er også et vitnesbyrd om hvordan det er mulig å komme gjennom så vanvittige opplevelser Ilibagiza gjorde.

"Vitne" er en viktig dokumentasjon om lidelsene som skjedde i Rwanda.

Vi sier at Holocaust ikke må skje igjen. Men det var vel nettopp det som skjedde i Rwanda. Hvordan kunne vi la det skje? Måtte "Vitne" tjene til å hjelpe oss å unngå en slik nedslakting igjen.

Boka anbefales på det sterkeste.

1 kommentar:

  1. Eg har akkurat lese ferdig denne boka sjølv, og kom over denne bloggen via Frode sin Mali-blogg. Heilt enig med deg i at dette er ei svært bra bok som er ein viktig dokumentasjon av det som skjedde.

    SvarSlett