Blod, svette og tennis

Rullestol og svak taleevne var livet Jonas Helgesson kunne vente seg. Komplikasjoner under fødselen til førte til CP-skade. 30 år senere spiller han golf, er selvstendig næringsdrivende, skribent, foredragsholder og standup-komiker.

I boka "Blod, svette og tennis" forteller Jonas Helgesson om veien fram dit han har kommet i dag. Boka er full av artige episoder, der Helgesson beskriver utfordringene han har kjempet seg gjennom.

Det som slår meg mest med boka er den ukuelige optimismen og livsgleden man blir kjent med. Selv om alle prognoser taler for å gi opp, nekter han å godta det. Han kjemper, med humør og pågangsmot som viktige elementer i kampen. Hva skal man med rullestol når man kan gå?

Vi blir også kjent med Jonas i nederlagene, om hvordan han kom seg gjennom dem, om hvor mye forholdet til moren har betydd, spesielt når livet ble vanskelig. Men det er ikke de tapte kampene han fokuserer på. Heller hva er neste mål å kjempe mot?

"Når jeg skal forklare hvordan kroppen min fungerer, pleier jeg å si at den er som et pc-spill med dårlig grafikk - det meste går tregt, og det rykker og hopper en god del. Spesielt den venstre siden av meg lever sitt eget liv. Med venstre arm kan jeg nesten ikke få gjort noe vettugt. Derimot kan jeg uten store anstrengelser søle melk, kaffe, brus og lignende ut over store flater..." Dette avsnittet fra bokas bakside er talende for Helgessons måte å fortelle og forholde seg til sitt eget handikap.

Livsbejaende og energisk er ord som beskriver boka godt. Les den!

Vil du lese mer om Jonas Helgesson og hans tanker og ideer kan du også ta en titt på hjemmesiden hans, www.jonashelgesson.se.

Vitne - Underet i Rwanda

Immaculée Ilibagiza mistet foreldrene og to brødre i tutsimassakren i Rwanda. Selv ble hun reddet ved å gjemme seg på et halvannen kvadratmeter stort bad. Tre måneder tilbragte hun der sammen med sju andre kvinner, hele tiden i konstant redsel for å bli oppdaget og drept.

Beskrivelsene av hva som skjedde i Rwanda på begynnelsen av 1990-tallet i boka "Vitne" er helt forferdelige. Her hører vi om hutuer som regelrett slaktet naboer og venner som var tutsier. Det var en vold og tankegang som er totalt uforståelig. Boka beskriver en virkelighet som er fryktinngytende.

Men samtidig gir boka et enestående vitnesbyrd om viljen til tilgivelse, om hvordan det er mulig å leve videre en slik opplevelse. Forfatteren forteller inngående om hvordan hun, midt i all lidelsen og usikkerheten, søkte Gud.

Det er hjerteskjærende historier på nesten hver side av boka. Jeg siterer fra s. 125 og 126, der Ilibagiza sitter innestengt uten mulighet til å gjøre noe:

"En natt hørte jeg rop og skrik like ved huset, tett fulgt av spedbarnsgråd. Morderne måtte ha drept moren og latt ungen ligge igjen for å dø.

Barnet gråt hele natten. I morgentimene ble gråten svakere og mer sporadisk, og da kvelden kom, var det helt stille. Jeg hørte hunder knurre like ved, og grøsset ved tanken på hvordan barnet hadde dødd.

Jeg ba Gud ta imot sjelen til det uskyldige barnet - før jeg spurte Ham: Hvordan kan jeg tilgi noen som gjør noe sånt mot et spedbarn?

Svaret lød like tydelig som om Gud og jeg skulle ha sittet i samme rom og snakket sammen: Dere er alle mine barn - og det spedbarnet er hos meg nå.

Det var slik en enkel setning. Dere er alle mine barn... Men i all sin enkelhet var setningen svaret på alle bønnene jeg hadde fortapt meg i de siste dagene.

Morderne var som barn. Ja, de var barbariske skapninger som måtte straffes hardt for det de hadde gjort, men de var fortsatt barn. ... Og barn kunne jeg tilgi, selv om det var tungt og vanskelig - spesielt fordi disse barna prøvde å drepe meg.
...

Så der og da - mens jeg tviholdt på pappas rosenkrans - ba jeg om at mordernes synder måtte bli tilgitt. ... Kjære Gud, hjelp meg!

Og igjen hørte jeg stemmen Hans: Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør."

Boka til Immaculée Ilibagiza er en enestående beretning om lidelse og elendighet. Men den er også et vitnesbyrd om hvordan det er mulig å komme gjennom så vanvittige opplevelser Ilibagiza gjorde.

"Vitne" er en viktig dokumentasjon om lidelsene som skjedde i Rwanda.

Vi sier at Holocaust ikke må skje igjen. Men det var vel nettopp det som skjedde i Rwanda. Hvordan kunne vi la det skje? Måtte "Vitne" tjene til å hjelpe oss å unngå en slik nedslakting igjen.

Boka anbefales på det sterkeste.